Pleie for min frankofile sjel

Satt i sent 1800-talls frankrike, følger Pot-au-feu - Veien til hjertet kokken Dodin Bouffants liv, sammen med hans personlige kokk og elskerinne Eugénie. Sammen har de delt mye, både romantisk og kulinarisk, men Eugénie har aldri svart ja på Dodins mange frierer. Han bestemmer seg for å gjøre noe han aldri har gjort før; å lage mat til henne. Først og fremst, kjær film har mange titler, og i dette tilfellet mener jeg at den franske originaltittelen (La Passion de Dodin Bouffant) har mer for seg enn både den engelske (The Taste of Things) og den norske (Pot-au-feu - Veien til hjertet). For selv om denne filmen handler om smak av råvarer, om Pot-au-feu, og om mat og kjærlighet, så er det ordet lidenskap som er mest treffende. Dodins og Eugénies lidenskap for maten og for hverandre. Og at jeg fikk ta del i en liten del av det, det kjentes både inspirerende og rørende (kanskje det var løken). Jeg er glad at jeg (akkurat) rakk frokost før visning, for denne filmen ville blitt uutholdelig på tom mage. Råvare etter råvare, rett etter rett - tungen min lengtet etter stimuli. Men bare øynene fikk fråtse, og selv det var en glede. Jeg vil til Frankrike, og det straks. En Letterboxd-bruker poengterer at filmen innledningsvis forklarer at å lage consommé krever at kraften siles, noe som gir suppen en "subtil smak og en dypere farge". Slik er det også med gode filmer, og Pot-au-feu - Veien til hjertet er ingen unntak. Filmen er vakker uten å være dramatisk - ingen overdreven musikk eller emosjonelle tvister, bare ren lidenskap. Ferdig silet, subtil og fargesterk. Og den er troverdig. Den er akkurat det den påstår å være, og det er mer enn nok. Og Juliette Binoche da. 9/10