Er Nesodden en ekte plass?

Edith jobber som journalist og er alenemamma. Å være solomamma er komplisert, men når hun ganske tilfeldig får tilgang på identiteten til sin spermdonor, oppsøker hun han for å forhåpentligvis komme nærmere forståelsen av sitt eget barn i trassalder. For å skjule sin identitet bruker hun journalisttittelen til å intervjue han om selskapet hans.

Filmen er gjennomgående spennende av frykten for at Edith skal avsløres, men kommer litt kort historiemessig til tider. Det er mange muligheter for vendinger, men historien blir forutsigbar ganske raskt, og fortsetter slik til slutten. Det er vakkert filmet, og med gode skuespillere og tempo. Det kan også komme av at mye er spilt inn på Nesodden om sommeren, og portretterer familielivet estetisk vakkert, men med manglende dybde i relasjonene som utforskes.

Flere og flere i dag får hjelp til å bli foreldre som enslige, og det forventes kanskje mer av disse i foreldrerollen, siden de er mammaer og pappaer som har ønsket seg et barn aller mest. Utfordringer enslige foreldre møter på, men også fortrengelse av alle utfrodringene settes lys på, og gjør historien relaterbar. Den fanger ensomheten av å være forelder, ikke fordi man er alene, men fordi man ikke tør å snakke om det å være alene.