Train Dreams

I dag lever fortsatt de siste barna til dem som vokste opp rundt forrige århundreskifte i en tid vi er i ferd med å miste kontakten med. Vi har levd oss inn under historietimene på videregående om industrialiseringen, eller når bestemor fortalte om kårene foreldrene hennes vokste opp under. Men å kunne leve seg inn i en annen tid trengs mer enn teori, men gode filmatiseringer, her av en generasjon som er i ferd med å bli glemt. I dette realistiske portrettet av en tømrer et sted i Nord-Amerika tidlig på 1900-tallet blir Joel Edgertons skuespillerprestasjon selve portalen inn til tiden filmen skildrer. Jeg vet ikke om det skyldes hans tidløse utseende, men han bærer på en sjelden “normalitet” som gjør historien usedvanlig levende. Uten store gester rommer han alt et menneske kan føle i løpet av et liv. For det er nettopp det filmen er, enkelt og greit: et liv. Det vanlige livet skal gjøre vondt for det meste, men i vår tid, i jakten på lykke i det privilegerte Vesten, så har vi mistet kontakten med denne normaliteten som eksisterte for ikke så altfor lenge siden. Gjennom filmen ser vi flere hint til overgangen fra det langsomme bondesamfunnet til en ny tid, der byen gradvis tar over for landet. Robert har blitt gammel og har begynt å se tilbake på livet sitt på et punkt. Han drar til en fornøyelsespark for første gang og skal ta en tur med et propellfly. Robert sier at han er redd, og piloten roper til ham: “You better hold on to something”. Han lukker øynene og ser tilbake på et liv levd, og gir da kanskje dette livet, i en kort flytur til 4 dollar, en slags mening.